|
Bokanmelding: Livet i fjæra
Stein Mortensen & Erling Svensen (2010): ‘Livet
i fjæra’, Kom forlag as, 315 s, 398 NOK
09. september 2010
Livet i fjæra. Foto: Kom Forlag
Da jeg – nylig og helt tilfeldig – oppdaget
den nye boka om ‘Livet i Fjæra’ av havforsker
Stein Mortensen og undervannsfotograf Erling Svensen, ble
jeg begeistret med en gang, og tenkte: Endelig ei bok om
fjærebiologi som greier å formidle den fascinasjonen
for havmiljøet som gjorde at jeg ble fjæreentusiast
først og havforsker etter hvert, selv om jeg vokste
opp langt ifra sjøkanten.
Mortensen og Svensen framstiller
fjæra som en portal
mot havet, og inviterer leserne til å tre inn i den.
Man blir oppglødd av å oppdage dyr man ikke
visste var levende vesen, lære om utrolige fenomener
i det store og det små, og man blir inspirert til å bruke
fjæra til matauk.
Boka er lett tilgjengelig, fordi
uansett på hvilken
side man åpner den, er det fantastiske fotografier
av havets dyr og planter, vist i sine elementer. Den første
delen av bokene handler om fjæra som økosystem
og livsrom, og her kan en få forståelse både
for havmiljøets prinsipper og forskjellige typer fjæresoner:
hvordan påvirker store krefter som for eksempel havstrømmer
og været livet i fjæra, hvilke strategier bruker
dyr og planter for å unngå sine fiender, og hvordan
utnytter de ressursene som er tilgjengelige i dette varierte
miljøet.
Den andre delen består av artsbeskrivelser,
hvor alle vanlige arter som finnes i norsk fjære blir
presentert i både tekst og fotografi, med en del bakgrunnsinformasjon
om slektsforhold og levevis.
Etter min oppfatning lykkes forfatterne
med å framstille
mye detaljert og fascinerende faginformasjon på en
klar måte, sånn at hver og en blir oppmuntret
til å gå ned i fjæra og se med egne øyne.
Samtidig er det hundrevis av nye oppdagelser for den som
har vært i fjæra mange ganger før. Boken åpner
for en undring over livet i fjæra, og dette er en fin
kvalitet ved en fagbok som denne. Jeg ser for meg at hvis
Erik Bye hadde kjent til ‘Livet i Fjæra’,
kunne Vårherre blitt distrahert av en ribbemanet istedenfor
den vakre sommerfuglen, da han klinket kule med vår
klode…
Jeg mener at denne boka kan være et viktig
bidrag til at fjæra og havmiljøet blir framhevet
som en uerstattelig del av den vakre norske naturen, som
skal begeistre
og inspirere oss, og som vi skal ta vare på også i
framtida.
Ni av de artene som hører hjemme i den sunnmørske
fjæra, pluss en som er på vei:
- Posthornmark: en liten orm som sitter i et fast kalkskall,
formet som et posthorn. Du ser den oftest som mange små hvite
flekker (3-4mm) på tang.
- Fjære-rur: en fastsittende
slektning av strandkrabben. Du kan se at den lever når
du ser på den rett
etter at floa har kommet inn igjen.
- Hesteaktinie: en slags
sjørose. Uten vann ser vi ofte
bare en mørk rød klump i fjæresteinene.
Hesteaktinier er nesledyr (som maneter).
- Butt strandsnegl:
en av de mest vanlige snegler i tangbeltet. Skallet mangler
spiss og den er ofte lys gul.
- Sjøhare: havsnegl uten
skall. Denne beiter på tang
og tare.
- Flatøsters: det runde skjellet blir også kalt ‘europeisk østers’ fordi
den hører hjemme i hele Europa. I dag har den blitt
sjeldnere på våre kanter, og man ser ofte den
ovale Stillehavsøstersen isteden.
- Vanlig korstroll:
også kalt sjøstjerne. Denne
liker å beite på blåskjell. Den vrir alle
fem armene rundt blåskjellet og trekker skallet åpent
med sugeføtter. Deretter hiver den hele magesekken
sin inn i byttedyret sitt og fordøyer det ‘eksternt’.
- Tangsprell: en liten fisk fra tangbeltet med åleaktig
kroppsform og 9-13 svarte flekker på ryggen. Den
kan bli 20 cm lang.
- Korallalge (krasing): en 5-10cm høy
kalkalge med utseende som minner om korall. I likhet med
skalldyr bruker krasingen
kalk for å forsvare seg mot beiting, men ‘skallet’ ligger
innvendig.
- Japansk drivtang: en bruntangart som har sin opprinnelse
i Asia. Den kom til Sør-Norge i 1988 og sprer seg
langs kysten nordover (bl. a. drivende). Den har ikke blitt
funnet fastvokst i Sunnmøre enda, men kanskje blir
du den første som finner den?
August 2010
Annelise Chapman
Marinbiolog, Runde Miljøsenter
|
